En kort historie om zen

Som alle andre buddhistiske tradisjoner begynner zen med den historiske personen Siddharta Gotama, som senere i livet ble kjent som Shakyamuni Buddha, eller “den våkne fra Shakya-klanen”. Gotama ble født inn i en adelig familie i et lite kongedømme i nåtidens nord-India, men rett før han fylte 30 år innså han at han ikke var tilfreds med livet han levde og at han måtte søke et svar på de eksistensielle spørsmålene som gnaget i ham — hva livet og døden egentlig dreier seg om, hva sorg og glede bunner i, og om det finnes en måte å frigjøre seg fra eksistensens elendighet på. Han barberte av seg håret og skjegget og forlot palasset og familien sin, inkludert en kone og en nyfødt sønn, og la ut til fots som en “vandrer”, en av mange andre som på den tiden streifet rundt til fots i det området i forskjellige former for spirituell søken.

Gjennom flere år og på stadig mer ekstreme måter prøvde han så godt han kunne å kvitte seg med angst, tvil og alle kroppslige og mentale behov, for å forsvinne helt inn i en total fred. Men uansett hvor mye han pinte og sultet seg så var det alltid en flik av misnøye som var igjen, og etterhvert innså han at det måtte være selve tilnærmingen hans til problemet det var noe i veien med. Han forstod at det asketiske livet og selvpiningen hans i bunn og grunn var det samme som den endeløse jakten på nye gleder og spenninger som han kjente fra palasset, bare med motsatt fortegn — og at den dype løsningen på livsgåten som han var ute etter hverken var å finne i en søken etter det gode eller i å prøve å unngå det vonde. Han bestemte seg for å sette seg ned i stille meditasjon for å gå forbi alle sine egne forestillinger om godt og ondt, bra og dårlig, seg selv og omverdenen, og derfra kom han til den dype innsikten inn i sin egennatur som vi kaller opplysningen eller oppvåkningen hans.

Zen oppstod rundt tusen år senere i den kulturelle eksplosjonen som skjedde idet buddhismen spredte seg fra India til Kina, og som en motreaksjon til den stadig mer metafysiske og teoretiske tradisjonen som hadde formet seg etter Gotamas død. Med en fot i Gotamas opprinnelige lære og den andre i den mer humoristiske, kreative og jordnære kinesiske Taoismen, basert på stillesittende meditasjon, så la de nye zenlærerne fram en mer direkte, dynamisk og personlig tilnærming til innsikt og utvikling.

Der hvor de forrige buddhistiske skolene framhevet håp og tro og anså ikke-religiøs kunst som en distraksjon, så ble både tvilen og kunsten sentrale i zen. Spesielt etter det forplantet seg videre til Japan og ble tatt opp av samuraikasten som styrte der på den tiden, så ble det der dypt integrert med poesi, maling, kalligrafi, keramikk, skulptur, arkitektur og krigskunst.

Fra slutten av 1800-tallet, og spesielt fra 1950-tallet og utover flyttet zen seg over havet til Europa og Amerika. Her har en ny blomstringsperiode begynt, i møtet med vitenskapen, kunsten, psykologien, demokratiet og alt det andre som kjennetegner vår kultur.