Hvorfor trene?
av Taizan Maezumi Roshi
Denne læren, den subtile læren som har blitt overført av alle buddhaer, er rikelig iboende i hvert enkelt individ; men uten praksis vil den ikke gjøre seg gjeldende, og uten oppvåkning vil den den ikke bli oppfattet. …Siden det er utøvelsen av oppvåkning så har oppvåkningen ingen begynnelse, og siden det er oppvåkning innenfor utøvelsen, så har erkjennelsen ingen ende.
— Eihei Dogen, fra “Bendowa” in “Shobogenzo”
Folk har mange grunner til å trene i zen. For noen er det en måte å få bedre fysisk og mental helse; for andre fører det til en dypere forståelse av deres egen ikke-buddhistiske religion eller filosofi; og for andre igjen så er zentrening den direkte, levende opplevelsen av hva Shakyamuni Buddha erkjente for over 2500 år siden.
De som kommer til zentrening ser etter mer enn bare ord og begreper. Ord og begreper er i seg selv ikke tilstrekkelig til å hjelpe oss med den høyeste bevisstheten, eller for å gjøre oss i stand til å vokse i det åndelige.
På et vis så er zentrening som regelmessig styrketrening: hvis man gjør det jevnlig så bygger det styrke, kroppsbeherskelse og selvtillit, og det hjelper oss å respondere mer effektivt til situasjonene vi møter på hver dag. Zentrening er også som et laboratorium: Gjennom treningen kan vi kontinuerlig teste vår egen forståelse for å se om den er tilstrekkelig. Hvis vi aldri tester ut overbevisningene våre gjennom trening så kan vi heller ikke vite om vi har rett eller om vi tar feil.
Da Shakyamuni Buddha først erkjente sin sanne natur, og på den måten erkjente den sanne naturen til alle vesener, sa han at alle er perfekte fra begynnelsen av, med den samme dyden og visdommen som en oppvåknet Buddha. Men, fortsatte han, vi forblir uvitende om dette fordi virkelighetsforståelsen vår er snudd på hodet. Shakyamuni brukte resten av livet på å utrede dette utsagnet videre, og på å forklare hvordan hver og en av oss kan erkjenne denne sannheten selv gjennom trening.
Fram til vi selv erkjenner den så er denne sannheten som en uslepen diamant. Vi kan ikke akkurat si at den er verdiløs, og vi kan heller ikke si at det er noe annet enn en diamant. Men før den blir nøye og omhyggelig beskjært og slepet så er kanskje ikke den glitrende diamant-naturen synlig. Den vakre klarheten og fargespillet som gjør den så verdifull forblir bare et potensiale.
Vi kan selvfølgelig oppriktig tro at det er en diamant, og vi kan til og med fortelle andre at det er en diamant og at den er svært verdifull. Men det er merkelig å skulle si at vi ikke trenger å beskjære og slipe den, at det holder for oss å vite at det er en diamant. Vi må beskjære og slipe alle fasettene grundig og nøye, slik at den vakre egennaturen kan deles med og verdsettes av alle som ser den.
Slik er det også med treningen vår. Vi søker ikke å lage diamanter av gjørme — men å sette pris på det vi allerede har, det som er medfødt i oss.
Så zentrening må gjøres fysisk — ikke bare gjennom overbevisning. Hele treningen vår hviler på et fysisk fundament, på samme måte som livene våre begynner i det fysiske. Det første vi lærer i zen er å bringe kroppene våre inn i harmoni — vi lærer oss å sitte fysisk på den rette måten. Og så, mens vi sitter riktig, så finner pusten vår sin egen harmoniske syklus — vi slutter å gispe og pese og begynner å puste lett, rolig og naturlig. Og når kroppen og pusten begynner å roe seg og ikke lenger skaper forstyrrelser for oss, så viser det seg at sinnet også får muligheten til å roe seg ned inn i sin egen jevne og naturlige virksomhet. Småpraten og støyen fra de bråkete sinnene våre viker til fordel for klarheten og naturligheten til vårt sanne vesen. På denne måten blir vi kjent med den vi egentlig er, og vi forstår den sanne naturen til livet vårt og til døden.
Til sist, etterhvert som vi begynner å etablere denne harmonien mellom kropp, pust og sinn, så kan vi videreføre fortjenesten av treningen vår til hverandre. Vi kan lære å leve sammen på en måte som leder til erkjennelsen av alles sanne vesen, ikke bare på det individuelle planet, men også som et felleskap, en sangha.
Denne type fellestrening, slik som den foregår ved et zensenter, kan være til stor nytte for verden — en verden hvor harmoni er sjeldnere enn diamanter, og hvor erkjennelsen av sannhet ofte blir ansett som en umulig drøm. Egentlig kan vi si at buddhismens tre skatter — buddha, dharma og sangha — til sammen ikke er hverken mer eller mindre enn trening.
Buddha er den som erkjenner, dharma er det som erkjennes, og sangha er harmonien mellom erkjennelse og trening, både felles og individuelt og i overenstemmelse med Veien. På denne måten undervises vi gjennom alle forhold, mens vi verdsetter og polerer hverandre, endeløst.